Okei, hvor skal jeg begynne? Hmm.. Jo, Altså å leve med en slags "sykdom" har ikke alltid hvert like lett.. Jeg har vel alltid hvert et mer krevnde barn enn andre til tross for at jeg er jente.. Jeg var liksom en av gutta på en måte jeg.. Bare vimsa rundt, gikk i min egen verden, ble fort sur, osv.. Jeg var også den som alltid kom opp i konflikter på skolen, både med lærere og medelever.. Jeg klarte heller ikke å følge med i timene, for det var så mye annet som skjedde rundt meg! Jeg ble så fort distrahert! Jeg klarte ikke å ta i mot beskjeder, å huske ting som ble sagt! Noe som var utrooolig slitsomt. Og jeg husker at jeg ofte var lei meg pga dette! Barneskolen var rett og slett et H***** for meg.. Det pga mange ting, blant annet det over her... Lærerne mente på at jeg var dum, noe som jeg slettes ikke var. Det som var, var at hjernen min ikke fungerte ordentlig!
Jeg klarte ikke å ha venner uten å krangle hver dag, noe som har ført til at mine fleste vennskap har dødd ut! Og jeg vet, eller tror, at alt jeg gjør og har gjort er min feil... Jeg er så sint på meg selv, for måten jeg var på som yngere! Alt jeg sa og gjorde.. Jeg er en person som sier meningen min rett ut, uten å tenke, og den meningen har såra utrolig mange sjeler og hjerter! Og det værste er, at jeg mener det ikke! Jeg mener ikke alt jeg sier! Jeg klarer bare ikke å tenke over hva jeg sier før lenge etter jeg har sagt det, og da funnet ut at det er dumt!
Det er utrolig slitsomt å ha hundre tusen tanker i hodet hele tiden som ikke er i ro! Det går ikke ann å få plassert dem! Jeg får det ikke til! Jeg klarer ikke å slappe av i kroppen heller... Alle muskler er i spenn hele tiden, og jeg klarer ikke holde kroppen helt i ro! alltid en arm eller et bein som går.. Jeg vil så gjerne kunne sitte heeelt i ro! Men det går ikke, og jeg prøver HARDT!
Jeg har ofte lurt på hvordan det er å være "normal"! Å ha den roa i kroppen må da være utrolig deilig! Jeg er utrolig sliten av å være så urolig inni meg! Jeg føler meg ubrukelig... Kanskje lærerne hadde rett... Er jeg dum? Jeg har fått prenta inn i hodet mitt igjennom skolehverdagen om hvor dårlig jeg var og alt det der... Nå er jeg blitt lærling, så langt har jeg faltisk kommet... Og jeg sliter fortsatt med det fra barneskolen at jeg ikke fikk til noen ting osv i følge lærerne.. Jeg trenger tilbakemeldinger på det jeg gjør, ellers tror jeg at det jeg gjør ikke er bra! Vil så gjerne prøve å være normal=)
Men nå som jeg har blitt så gammel, så har jeg faktisk funnet ut at jeg er stolt av diagnosen min... Det er jo umulig å fortrenge den, for den vil jo følge medm eg hele livet! Jeg har ikke villet innse før nå i de seinere åra at jeg har adhd... Fordi jeg har synes det har hvert flaut!
Ble litt rotete dette her.. Men sånn er det når en har tusen tanker i hodet=)
Ha en toppers lørdag kveld alle sammen=) Nå skal jeg kose puta=)
Forresten, livet er herlig.. Det er vår og soool=D Straks sommer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar