Huff.. For et liv jeg har..

Akkurat nå ser jeg veldig svart på ting! Har jo aldri noen ting å gjøre.. Etter at jeg ble mamma, gjør jeg ingenting annet enn å være mamma. Det er ingen som spørr om vi skal finne på noe, det er ingen som spørr om jeg vil være med ut på byen, Kino, spise, om jeg vil komme på besøk osv.. Det er svææært få som detter innom døra her nå om dagen. Før var det ett eller annet heeeele tiden.. Hvor har det blitt av de venna jeg hadde? Om jeg kan kalle de venner da.. Venner gjør jo ikke sånt mot hverandre. bare forsvinner uten grunn. Noen av dere stakk fordi dere mente jeg var for ung til å bli mamma, men hva så? Mitt liv-Mitt valg! Og resten skulle komme sååååå mye på besøk, når babyen kom og alt mulig. Har så vidt sett dere for å si det sånn.. Dere spørr aldri hvordan jeg har det lenger, ikke hvordan karsten har det heller.. Og fleste av dere vet også hvor vondt, og vanskelig jeg har hatt det noen ganger gjennom oppveksten. Nå føler jeg liksom at jeg ikke stoler på noen av dere. Dere er der jo aldri når jeg trenger dere.. Hver eneste kveld, når Karsten har lagt seg, sitter jeg alene. Det er ikke noe særlig gøy det.. Annen hver helg når karsten er hos pappaen sin, sitter jeg også alene hele dagen og hele kvelden.. Jeg synes ikke det er noe særlig.. Og alle dere vet at han er hos pappaen sin da.. Så hvorfor ikke spørre om jeg vil finne på noe.. Nei, det blir for dumt.. Jeg skjønner det.. Men jeg må virkelig beklage, at jeg ikke kan slippe det jeg har i henda, og løpe dit det skjer noe hver gang.. Jeg har tross alt en sønn.. Håper ting forrandrer seg etterhvert.. Tar på og ha det sånn her.. Føler meg ganske så alene i verden.. Sinnsykt skuffa over dere alle der ute!!!