Hvil i fred Hanne-Sofie..<'3

I dag er det 9 år siden kreften vant over deg, og du forlot oss for alltid! Det har hvert noen tunge og tøffe år, men sorgen har heldigvis blitt bedre med tiden..

Nå kommer det en tekst, som jeg skrev som skole stil i 9 klasse. Jeg leste igjennom den for et par dager siden, og fy søren så dårlig skrevet, men alikevel, ble den rørende.. Jeg fikk faktisk en 4'er på den. Så så ille må den ikke ha hvert!


VENDEPUNKTET

jeg hadde en venninne som jeg ofte var sammen med. vi hadde det morsomt sammen. vi spilte spill og mye annet. ho var snill og kjempe glad i kaniner. ho var stort sett blid og fornøyd hele tiden.

men plutselig fikk ho strupekreft og døde kort tid etter. det gikk kjempe fort. en dag da jeg hadde kommet hjem fra skolen, ble jeg fortalt at ho vår død. det var leit. men jeg tenkte egentlig ikke så mye over det. ikke før etter begravelsen og lenge etter det oxo. jeg husker begravelsen hennes. jeg gråt ikke. jeg bare satt der og tenkte. jeg bar blomster til graven hennes. og så husker jeg den siste bursdagen hennes. det var fint vær og ho hadde på seg en blå kjole. vi spiste kaker og kosa oss.

den siste tiden hennes gikk kjempe fort. ho kunne ikke snakke, men ho hadde en sånn sak som ho holdt forran halsen når ho snakka, og det kom en rar stemme. noen ganger var det vannskelig og skjønne hva ho sa.
jeg ønsker at ho var her nå. hvorfor måtte det skje akkurat henne? jeg vil at ho skal komme tilbake. jeg lurer på hvordan ho hadde vært nå og hvordan ho hadde sett ut hvis ho hadde levd nå. jeg husker henne så utrolig godt. spesielt noen få ting.

noen ganger synes jeg det er litt rart å være hjemme der ho bodde. ho er ikke der lenger. jeg får aldri snakka med henne eller sett henne igjen. det eneste jeg har av henne nå, er et bilde og noen klær. det bildet står på kommoden på rommet mitt. med to bamser og en engel. ved siden av bildet står det to lysestaker og midt på kommoden står det en bolle til å ha telys i. når jeg tenker på henne, tenner jeg på alle lysene.

da ho døde, tror jeg ikke at jeg helt skjønte hva døden var. jeg brydde meg liksom ikke noe om det. men en stund etterpå skjønte jeg hva det var. jeg gråt nesten hver dag. jeg savna henne så mye. jeg gikk til grava hennes ofte. jeg var der nå på bursdagen hennes med et kort.

hanne-sofie døde på valentinsdagen for fire år siden.den beste dagen på jord, helt til da. hjertet mitt er knust og har ett tomrom som aldri vil gro. ho er i mine tanker og vil alltid være i mitt hjerte. alt ble så annderledes da ho ble borte. rart med et liv uten henne.

Hvil i fred vennen min<3 Du vil aldri bli glemt!