Mitt liv-FØR jeg fikk barn... Og Livet ETTER jeg fikk barn..

Helt fra jeg har hvert liten, har jeg alltid hatt familie og venner rundt meg som har hvert der for meg, og som har betydd mye for meg.. Okey da, bortsett fra det min far gjorde mot meg for noen år siden da.. Men det gidder jeg ikke gå innpå nå, dere som bryr dere om meg vet det. Jeg har alltid hvert ei jente, som har hvert pratesyk, nyskjerrig, hatt dårlig impulskontroll, sinne utbrudd ut av en annen verden, hvert følsom, hvert aktiv, og hvert mye deprimert.. Jeg sleit veldig på skolen pga store konsentrasjonsproblemer. Jeg klarte ikke sitte rolig på pulten min, surra rundt når jeg skulle gå til hylla og hente bøker, Kom ofte opp i konflikter med andre elever og lærere! Og alt var liksom alltid min skyld på skolen, det var JEG som forårsaken uroen i klassen i følge lærerene.. Jeg var oppe og nede på samme tid, høyt og lavt... Det var et slit, jeg ble sliten, og de rundt meg ble slitne.. Jeg fiksa aldri det å rekke opp hånda ved spørsmål til Klassen. Det jeg gjorde var å rekke opp hånda og buse ut med det svare som jeg hadde, eller det jeg ville si. men sånn skulle det jo ikke være.. Og det klarte jeg ikke å forstå.. Jeg hadde veldig store problemer når det gjaldt skole på barneskolen, jeg fikk "ris og ros" bok hvor læreren skrev ned det jeg hadde gjort i løpet av en dag, uansett hva det var. Lærerne mente på at jeg var dum som ikke klarte å forholde meg til vanlige enkle og simple klasse regler og hvorofr jeg ikke klarte å oppføre meg "normalt" sosialt på skolen.

Da jeg kom på u.skolen, gikk jeg til helsesøster, jeg var såååå langt nede og var såå sliten at jeg forklarte hvordan jeg hadde hatt det på skolen de andre årene.. Helsesøstra sendte en henvisning til bup for utredning. Da jeg kom inn dit, måtte jeg ta masse tester av alt mulig rart, og det gikk som det gikk det... Et halvt år med masse tester og tull og tøys fikk jeg diagnosen ADHD. Jeg fikk medisiner, og det åpnet seg et nytt og bedre liv for meg=) Jeg fikk også ekstra hjelp på skolen, og når jeg ble rastløs, fikk jeg lov å gå meg en kjapp tur, og komme inn å fortsette å jobbe... Og jeg må jaggu meg si at med medisiner, tilegnet jeg meg myyyye kunnskap som jeg hadde gått glipp av på en liten stund! Venner hele veien har jeg egentlig hatt dårlig med... har hatt noen her og der som jeg har stolt veldig masse på.. Jeg kom jo lett opp i konflikter fordi jeg reagerte på feil måte til feil ting, ble sur for ingenting osv.. Er ganske hardt å være venn med meg se..:) På ungdomsskolen fikk ejg mange venner som betydde verden for meg... Det første året på videregående også for den saks skyld da... Jeg var en person som alltid sendte en mld til venna mine hver eneste dag, uansett, det kunne være alt fra "hva skjer" til "Jeg tenker på deg"! Når jeg ikke sendte mld til noen på noen dager, ble de redde for meg, og ringte eller sendte meg mld og lurte på hva det var... Som regel var det ingenting. Men tenk at jeg betydde noe for noen før! JEG liksom, av alle mennesker! Jeg har hatt noen utrolig gode venner oppigjennom årene jeg har levd, men dessverre, så har jeg mistet mange av dem..

En av grunnene til det, var at jeg 13 Februar 06 fant ut jeg var gravid, og valgte å beholde... FYYYYYYY DET var grusomt for mange gitt... herre milde moses sier jeg bare... Da var det fordommer ute å gikk ja... Rundt hver eneste sving jeg gikk! Greit nok det at jeg var ung altså.. 17 år og gravid liksom... men se på meg da, se så mye jeg har forandra meg! Jeg er såååå mye roligere, og har det sååå bra sammen med sønnen min.. Under deler av graviditeten hørte jeg alltid hvor koselig det skulle bli med baby og hvor mye de skulle besøke meg osv... men siden det har jeg fader meg ikke sett snurten av dem! Er sååå skuffa over enkelte... Det var et vanskelig valg, det var det, men alikevel så enkelt, siden jeg er i mot abort... MEM når jeg hører det at folk tror at Karsten var planlagt av meg og at jeg ikke vil innrømme det, da tror de FEIL!!! Jeg er ikke så dum at jeg planlegger å bli gravid 17 år gammel! Å feile er greit, å jeg skal jaggu meg si at jeg har lært av mine feil også! Du har nok feila en gang i livet dutt du og? Har du ikke? Jeg har vokst utrolig mye på det å være mamma... Det ser jeg jo på de venna jeg har nå. det er FESTE, FESTE,FESTE og enda mere feste! Og drikke seg dritings begge dager i hver eneste helg er tingen dere! Jippiiii! Nei, huff, gleder meg til dere får barn, da skal jaggu meg jeg gi F i dere også, slik som dere har gjort med meg.. så skal dere få se hvordan jeg hadde det..! men ejg har klart meg rimelig bra. Til tross for at jeg IKKE stoler på en levnde sjel lenger, At ingen bryr seg om meg, at ingen ringer meg, at ingen sender meg mld eller på msn... Takk for det liksom! Jeg har klart meg så bra hittill så da klarer jeg meg nok resten av livet også. Er lei av å bli snudd ryggen til! Jeg er nok ikke bra nok for dere ettr at jeg ble mamma. Folk skjønner jo ikke at det finnes barnevakt, og at jeg har barnefri annenhver helg, for da er han hos pappaen sin! Så hallo, jeg kan fortsatt være med på ting! Bare å spørre, har jeg tid, er jeg med... Har ikke så mye annet å gjøre..

Sånn,... Kveldens utblåsning fra meg!
Og til slutt, et bilde av meg og hjerteknuseren min<3<3 Utrolig glad i denna gutten=)