Sååååå gode venner har jeg liksom!!!

Det hele startet med en positiv test! En test som viste at jeg var gravid! Jeg var da allerede 1 mnd på vei. Det kom som en stort sjokk for meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre! Jeg har alltid hvert imot abort, så det var ikke et stort tema for meg de neste dagene! Alt jeg trengte var litt hjelp og støtte, fra dere, mine venner. Men i stedenfor dette, snudde dere ryggen til meg! Dere mente på at jeg var for ung til å bli mamma, siden jeg "bare" var 17 år! Dere ga meg stygge blikk på gata, kommenterte valget mitt osvosv.. Og det gjorde ikke akkurat situasjon så mye lettere. Dere trodde at jeg ikke klarte det, siden jeg var midt i utdanning osv. Jeg fullførte første året på videregående, før gullet mitt kom til verden. Selvfølgelig var det slitsomt, men jeg stod på og gjorde det beste ut av situasjonen! Jeg tok permisjon i 1 år, for å være sammen med gutten min hjemme, og ta vare på han. Rett etter fødselen, fikk ejg mange blikk, stygge blikk! Jeg fikk også kommentarer og bemerkninger på hvor ung og egoistisk jeg var som valgte å få barn på det tidspunktet! De hadde ingenverdens ting å ta meg for, jeg har alltid hvert glad i barn, og har passa barn alene siden jeg var 9-10 år! Og da til og med sped barn! Så jeg visste en del hva jeg gikk til..!

Noen av mine venner, sa fra dag 1 at de gledet seg sååååååå mye til babyen kommer, og de skulle komme masse på besøk, Men vet dere hva??? jeg har omtrent ikke sett snurten av dere!!! Og nå har det faktisk gått to år! Dere spørr aldri om jeg vil være med på ting lenger, sånn som før!! Dere besøker oss aldri. Det er alltid JEG som må ta kontakt med dere først. Og avtaler blir bare til tomme ord!!! Selvom jeg faktisk har en unge, så kan jeg være med på ting! Det finnes barnevakter, Guttungen har en far, og jeg har faktisk barnefri annenhver helg til å gjøre hva jeg vil!!! Men ejg er sikkert ikke i tankene deres en gang! Og selvom jeg ikke får hvert med på alt mulig som det dere gjør, så går det fortsatt ann å besøke meg! Men så langt tenker faktisk ikke dere... For festing og det drekka seg drita full begge dagene i hver jævla helg er tydeligvis mye viktigere for dere!!!

Og til dere som trodde jeg ikke kom til å klare det å ha et barn, se på oss nå, Karsten har omtrent ALDRI hvert syk, Han har rene klær hver dag, mat på bordet hver dag, trives kjempe godt i barnehagen, Jeg har fullført barn og ungdom som mamma, og er nå lærling i en barnehage.. Vi har eget hjem, og har det kjempe bra sammen-vi to<3


Så da vet dere det... Vi har klart oss utmerket, uten de vennene som jeg trodde var verdt å satse på... Jeg blir skikkelig forbanna når jeg ser hvor lite jeg betyr for dere liksom!

Huff, en liten utblåsning fra meg, før jeg tar kvelden=) Føles så mye bedre da!